Claus Leser

En nydelig historie, Sally Rooney er en av Irlands store nåtidforfattere, mange husker den gripende TV-serien «Normal People» ,som bygger på en av hennes tidligere bøker.  

Intermezzo er historien om to brødre i Dublin, faren dør og deres liv over noen få uker rulles opp. De har 10 års aldersforskjell, og de er ganske  ulike personer, men de er brødre på godt og vondt, og vi blir godt kjent. De står begge i kompliserte relasjoner, møter verden  og hverandre på ulikt vis- Men begge har evne til å elske og begjære.

Kanskje er dette en fortelling  om at vi mennesker ofte forsøker å få til så mye, at omstendighetene burde være andreledes, mens vi glemmer å ta inn over den virkelige verdens skjønnhet, selv om den avviker fra «burde» verden. I våre bestrebelser om å oppnå «burde»  fucker vi det til i våre relasjoner. 

Sally Rooney  er svært god til å beskrive det indre livet , det som forgår inne  hodene i sine karakterer,   og det er en ømhet  i hennes personskildringer som jeg opplever som noe nytt og  spesielt. Man blir glad i alle karakterene, uansett om de gjør ting man kanskje helst burde la være.  Hun skriver varmere enn Ian McEvan, mer ordrikt enn Elisabeth Strout. Kanskje litt ordrikt av og til, men hun driver likevel  handlingen videre, her er det bare å la seg rive med. Det er ikke så lett å glemme våre hovedpersoner. Jeg leser gjerne mer av Sally Rooney 

Oslo primo 2025, da Sp. røk ut av regjeringen og Stoltenberg kom hjem.

Hva gav meg dragning mot denne boka? Psykologien eller soveposen? Ellers hennes direkte blikk på meg på omslaget?

Kombinasjonen. Jeg trivdes godt med en bok som jeg oppfattet som litt diffus på hvor den skulle ta meg hen. Hva er det hun vil si meg? Promotere kontakt med naturen som psykologisk viktig? Pakke god hverdagspsykologi inn i en historie som folk blir nysgjerrig på?

Boka er en ganske omstendelig forklaring i hvordan vi psykologisk  ofte havner på steder vi ikke ønsker oss, og beskriver med mange ord metoder for å bli mer kjent med våre følelser, metoder for å finne følelser som er lite tilgjengelig for oss. Alt knyttet til hennes egen «oppvåkning» i forhold til å bruke naturen som  et sted hvor man kan få kontakt med seg selv  –jeget  i samspill med noe større, og fraværet av det fragmenterte bylivet. La oss kalle dette  Johannes metode: Stopp opp i livet, prøve å finne ut hva som skjer med oss kroppslig og emosjonelt  når vi opplever godt og vondt. Ved å beskrive de ulike måtene vi i hverdagen unngår å komme i kontakt med våre genuine følelser, viser hun oss mekanismene for dette, og viser oss måter å avdekke følelsene som vi ofte avviser, fordi de kan gjøre vondt, eller fordi vi rett og slett har vent oss av med kjenne etter. Jeg har opplevd boka som en slags meditasjon, der jeg ved å være i hennes tekst har fått frem noen følelser, og også tanker om hvordan jeg er låst i gamle reaksjonsmønstre som kanskje ikke er så hensiktsmessige i dag. Jeg er ikke bedre rustet til å bli en god friluftsmann av boka , selv om jeg hadde et lite håp om noen tips a la Monsen på tur. Det er helt ok. Men Johannes metode vil jeg gjerne forsøke å spe livet med. 

Oslo, en snørik januar 2025.

Kort tid etter den fantastiske beretningen fra 1700 tallet, (Lungeflyteprøven), og vipps så kommer «Lorden», en slags bygdefortelling  på nynorsk. Jeg snublet litt på vei inn i romanen, ble forvirret,  la den til side, men der kunne den jo ikke bli værende. 

Jeg trengte bare litt tid på å selv bli  litt mer mottagelig, få opp appetitten: Dette er en betagende bok som beskriver vår gode mann, Jon Magne, og hans historie, relasjoner, og etter hvert, komplekse natur. Det hele er krydret med et slags kriminalmysterium, som bidrar til fremdriften. 

Boka fortjener å bli lest, en gripende historie, stor troverdighet i personskildringer, og dette miljøet, der absolutt alle har dobbeltnavn,  vil mange kjenne seg godt igjen i. Gled dere, jeg sikler allerede etter neste bok av Tore Renberg. Hvor tar han alt dette fra?

Oslo, desember 2024. 

Jeg har ingen spesiell hang til å lese bøker fra krigen, men ble nysgjerrig på denne, ettersom den har et budskap ut over en skildring av krigens forferdeligheter: Hvordan traumatisk hendelser kan sette spor i flere generasjoner. 

Boken er ganske kort, men er velskrevet og bredt reflekterende. To grundige kapitler beskriver hhv . bakteppet for hvordan familien ble fordrevet fra Pommeren i 1945-46, og en grundig beskrivelse av bestefarens krigstjeneste som soldat og offiser i Hitlers elitestyrker fra gjennom hele krigen.  Etter krigen ble bestefaren en meget velsett og elsket borger i det nye Tyskland, uten at forfatteren visste det minste om hans krigstjeneste. Kjernespørsmål i boken er hvordan det kunne være mulig at bestefaren kanskje var nazist hele livet, men ikke minst hvordan tausheten omkring alt som skjedde under krigen fra alle involverte satt spor til neste generasjon. Dette er en klok bok, fordi hun ikke faller for enkle forklaringer. Jeg er også født inn i en familie preget av krigen, ikke som en tysker i et land som har påtatt seg en slags kollektiv skyld, men som barn i en norsk familie med litt uvanlig mange helter og krigstraumer: En bestefar og en onkel begge skutt på Trandum som represalie, en far i Kompani Linge og en mor som var i London med sin “traumatiserte” familie mesteparten av krigen. 

Det er liten tvil om at mine foreldre var traumatisert av krigen, og at det preget dem, og oss, i mange år etterpå. De snakket ikke sine traumer, men det de ikke snakket om tøtt ut av sprekkene. Ikke helt som hos Leonard Cohen, der det kommer lys in gjennom sprekkene. 

Det var en annen tid, man skulle legge onde ting bak seg ved å tie, eller fortrenge. Traumatiske opplevelser gjorde dem sårbare for å slite med emosjonelle  utforinger i livet senere.

Jeg tror vi som havnet i dette post-traumatiske terrenget har opplevd noe som kan kalles «den hvite sorgen», et begrep som dekker en litt ubeskrivelig bedrøvelse over noe man manglet i oppveksten, foreldrene var ofte fjerne og lite tilstede for å møte oss emosjonelt.  Dette gjelder nok svært mange, foreldres traumer kan gjerne være annet enn fra krig. 

Takk Kathrin, for at du tok fatt i din egen følelse, og har skrevet slik en varm, grundig og klok bok om dette. 

Oslo , desember 2024 

Thomas Hylland Eriksen døde i høst, etter et særdeles aktivt liv, og de siste 8 årene i kamp med kroppen, etter at han i 2016 fikk bukspyttkjertelkreft. Usedvanlig lang overlevelse med denne diagnosen, og han fortsatte  å skrive bøker helt frem til nå i høst, og har vært mer produktiv enn de fleste,til tross for at han dessverre kun ble 62 år.

Desember og julen 24 har litterært stått i hans tegn, har lest på nytt også hans historie om sykdommen i boken “Vendepunkter” (red. Siri Meyer) fra 2021. 

De syv meningene Thomas har trukket frem er: Relasjoner, Knapphet, Drømmer, Langsom tid, Øyeblikket, Balansekunst,  og Å gi slipp.

Han innleder med å påpeke at vi mennesker i er «overutrustet», vi må søke mening, som andre arter neppe sysler med.  Vi kan på en måter ikke la være å søke denne meningen, og han har plukket ut 7 av mange  muligheter. Han er berømt for  sitt oppkomme av kunnskap, som han fletter sammen fra ulike fagfelt, og slik oppstår helt nye vevnader av interessante observasjoner, ikke sjelden koblet med egne erfaringer, eller litteratur. 

«Alt er ikke relativt, men relasjonelt» sier han og grunngir dette godt. At  knapphet er noe som gi mening, er litt mindre opplagt, men det er jo det knappe som er sukkeret på grøten , for å si det slik, men også knyttet til at vi ved å strekke oss mot  et knapphetsgode må skjerpe oss, streve, og det gir ofte mening å klare noe som er litt vanskelig.  Drømmer er knyttet til å kunne ha fantasi til sette seg mål som ikke er opplagte, noe som trekkes oss inn i en ønsket fremtid f.eks.(Ikke alle kaptilene er like lett å oppsummere). 

Langsom tid og Øyeblikket er litt to ulike sider av dette at vi må passe oss for å dytte for mye inn i tiden, alt flimmer vi tar inn og som ikke egentlig gir oss noe. Balansekunst er ganske selvforklarende, mens «å gi slipp» er  mindre opplagt, selv om det er relevant nok for oss alle ,ettersom vi alle vil dø,  og i ulik grad kan klare å forsone oss med dette . Bokas er en pocketbok de fleste har råd til, og jeg har trivdes godt med å ha Thomas med inn i noen desemberdager med tid til å lese en bok som utfordrer egne tanker på en veldig sympatisk måte, uten at han er påtrengende overklok, eller vanskelig tilgjengelig.   Hvil i fred Thomas, du har bidratt til en givende lesestund, nok en gang, og du har vært en viktig stemme i mange offentlige debatter, som vi vil savne.

Oslo /Paris /Hvaler desember 2024. 

Tor Nørretrandes er vitenskapshistoriker , journalist, og etterhvert professor. Jeg glemmer aldri hans bok «Merk Verden «, som åpnet helt ny forståelse av deler av vitenskapsteorien for meg. Høres litt jålete ut, men for en som dormet seg gjennom videregående er dette sant. Jeg har lenge lurt på hvor det ble av Nørretranders, nå vet jeg det, og jeg startet med denne boka fra 2005 som handler om at mennesket faktisk ikke bare er egennyttig, men er generøst. Homo generosus, ikke homo økonomicus , sier Nørretranders og har støttende litteratur.  

Kort sammenfattet  er bokas konklusjon omtrent som  Hermann Hesses sitat : Alles was Männer machen , machen sie Frauen wegen. 

Nørretrander tese er at vi strekker oss for  å tiltrekkes av det annet kjønn, det er  dette som driver det meste:  kunst, vitenskap og alt annet bra.  Han bruker mange ord, sitater og spenstige tankesprang for å få frem dette budskapet, men det er underholdende, og tankevekkende.  Darwin får stor oppmerksomhet, som fortjent, særlig boka om seksuell  seleksjon.

Jeg tror jeg har en litt smal og nerdete trang som får meg  å sette pris på slike bøker. Ergo er den vond å anbefale generelt , men jeg likte den godt . Det var hyggelig å erfare at Nørretrandes er still going strong, og ikke bare laget mesterverket «Merk verden», men også har  skrevet mer som fenget meg. Bare littegrann nysgjerrig….nei vel.

Oslo og omegn , i høstmørket 2024

Not “same shit, new wrapping,” men helt nytt innhold med godt gammelt Lars SC format på språket. Et helt nytt scenario, en dystopi, i en «bydel» som ikke finnes på Frogner. 

Omagio er en mørk  og ironisk historie, om forfengelighet, diktatur, svik og despotisme. Vår mann, ikke helt gode mann, kan vi si, Ion Pauker, tar konsekvent de opportune valg, og ender som forvalter av despotens kanselli, Omagio.  Som gammel fan av Lars SC ble jeg  glad over bokas vitalitet både som en historie, og i de små sprell med typisk anslag: «Stahet  er lik vilje som er har gått seg vill», «Unntak er en regels sykdom», og slagordet: «Nesten alle skal med».  Noe mellom Orwell og Margareth Atwood, men befriende kort bok som slutter når den skal, altså der man godt kunne lest litt til.  Anbefales. Heia Lars, du kan snu deg rundt og overraske ! 

Oslo med omland, senhøst 2024.11.18

Jeg begynte på boken tidlig i sommer, men ble irritert over de første 30 siden, den var litt for «flink»…og raste ned fra pallen, og havnet på en rasteplass.

Men kan man si det, for flink?, egentlig ikke. Jeg tror heller at jeg var i et lune der jeg ikke var klar for å ta imot teksten.  

Slikt skjer, da godt at noen andre leste boken og gav meg et kikk bak, kanskje gi den en ny sjanse?

Jeg har derfor leste den nylig, det meste av boken før den ble offisielt hyllet for sine kvaliteter ved å vinne Nordisk Råds Litteraturpris 2024. Gratulerer!

Boken er en varsom og meget velskrevet tekst om faren til Niels Fredrik Dahl, og hans far Dommeren, og mor Ellen, et slags kammerspill over 60 år.

En uvanlig oppvekstfortelling om en rystende ensom oppvekst, rystende magre relasjoner, og manglede nærhet med de nærmeste. En poetisk og øm historie, der mye av teksten forsøker å beskrive «den hvite sorgen»: Det som ikke var, det som burde vært der, det som ble savnet, det som er meget vanskelig å skildre med ord. Jeg ble dratt inn i historien denne gangen, jeg var klar for denne teksten, og synes det er en  meget velfortjent pris. Jeg unner alle denne goder lesestund, og får lyst til å lese mer av Niels Fredrik Dahl, hans «På vei til en venn» har jeg også vage, gode, minner fra. Kanskje «Herre (Roman 2009)?

Oslo/Hvaler oktober 2024 

Et friskt nytt  pust – for meg, men Kyrre er ikke helt fersk, han skrev i 2016: «Forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» som ble nominert til Brageprisen, og han debuterte sent på nittitallet.  

I årets bok er jeg-personen Linda, som blir bedradd av Svein og boka er ganske detaljert beskrivelse av Lindas opplevelse av dette bedraget, og mannen som går fra henne. 

Det som skiller dette fra mye annen samtidslitteratur er det varierte språket. Man blir godt kjent med Linda og  hele bygda for å si det sånn. Hva gjør at jeg bare er litt begeistret ? Kanskje jeg blir litt lei av Linda, kort og godt. Men det kan jo ha med meg å gjøre. Nettopp, jeg ble litt lei av Linda, men er likevel nysgjerrig på forfatteren, for han skriver godt. Jeg må sjekke ut Karthago!

Oslo, oktober 2024 

Dette er en klok  bok, der en kunnskapsrik litteraturviter, forfatter og oversetter har samtaler med ledende «stemmer» i verden i dag. Boka gjør den ufordøyelige, sammensatte og kompliserte kunnskaps-sunamien som skyller over oss – litt mer begripelig. Boka er gode samtaler med  viktige stemmer i verden i dag, inklusive Dag O Hessen og Anne Sverdrup Thygeson fra Norge. Totalt 18 personer i samtale med Andres  Dunker. 

Det at det er 18 stemmer innebærer at ikke alle snakker om alt, men at det kommer frem perspektiver fra ulike kanter, og det gjør at teksten levende og lettere å absorbere. Anders Dunker har også en betydelig stemme, det er reelle dialoger,  og ikke eksperter som svarer på spørsmål fra en mer eller mindre underlegen utspørrer.  Boka har gitt meg innsikter både om viktige miljø / klima fakta, men også gitt meg gleden av å bli mer kjent med navn som har flakset forbi i media, eller som jeg har kjent som forfattere , f.eks., Amitav Gosh. 

En viktig bok, en bok å kunne gå tilbake til, til å lese et kapittel man fikk en dragning mot. 

En viss nysgjerrighet mot å ønske å forstå hva vi er oppe i med klima og miljø må være tilstede. 

Oslo, september 2024 

En artig ide, ikke dårlig gjennomført, men likevel kanskje ikke helt vellykket.

Vi følger en gruppe mennesker som vil lære å skrive på forfatterkurs, og kurslederen er.. Nicolay Houm. Det er mange gode setninger, og underfundige tekster dukker opp, men for meg mangler det lille ekstra som ville løfte dette til å bli anbefalelsverdig. Jeg driver ikke med terninger, men om jeg ville bli tvunget til det så ville det nok blitt 4. 

Oslo, sensommer 2024 . 

Murakami er en spesiell forfatter, som jeg tror mange liker, mens andre igjen kanskje ikke får så mye ut av hans forfatterskap. Jeg har Murakami- gener. Jeg suger til meg hans pregnante og stillferdige tekst, undrer meg over hva han forsøker å si, og blir nysgjerrig på hva som vil skje på neste side. Disse 500 siden er en kjærlighetshistorie; jeg personen er 17 år, jenta er 16 år, og de «bygger» et felles mentalt univers, før hun blir «borte». Vi følger jeg personen videre i livet, han leter etter henne hele tiden, for  han klarer ikke å glemme sin ungdommelige forelskelse. Han beveger seg i ulike virkeligheter, som jeg oppfatter som ulike mentale rom, ergo som mentale verdener, mens Murakami beskriver disse universene som «virkelige». 

 Jeg veksler mellom fascinasjon og humring, og legger merke til at handlingen lever i meg i mange dager etterpå. Det må jo være et viktig kriterium for en god bok. Murakamis tekster må leses ord for ord, å skumme duger ikke, fordi det plutselig dukker opp små perler av noe formuleringer.  Det er en bok som utfordrer vår bevissthet, hva det vil si å være menneske, hva er bevissthet, hva er tid?  Hvilke murer eller sperringer har vi i vår bevissthet? Er det noe som vi fortrenger eller ønsker å beskytte, eller som vi ikke helt kan håndtere i det praktiske livet, som gjør at vi trenger flere imaginære rom? Livet forgår i vår egen bevissthet. 

Murakami skriver nettopp om en slik dobbel virkelighet . Og dette fenger meg. Jeg er i en dialog med fortelleren, uten nødvendigvis å klare å begripe helt hva han forsøker å si.  Men at vi har flere bevissthetsnivåer, tror jeg han har helt rett i. En herlig bok!

Brønnøya sommeren 2024

En av sommerens beste leseropplevelser. Andrev Walden,(f.1976) debuterte med denne boka, han er allerede prisbelønnet journalist, og boka  er den mest solgte roman i Sverige i 2023.  Romanens handler om jeg-personene Andrev, som har hatt 7 fedre på like mange år.

Forfatteren forteller oss at dette utrolig nok stort sett er sant, og denne raden av mer eller mindre udugelige menn får sine pass påskrevet. Egentlig er det jo en tragisk barndom, full  av overgrep og omsorgssvikt, der selvmedlidenhet forventes. Men, nei, ikke et snev at dette, kun er  rad av observasjoner og varme fortellinger, som fenger hele veien . Nettopp fordi det ikke er hylende morsomt, men likevel svært vittig og sprellende språk forblir historien troverdig, og vi drives fremover i boka.  Vi følger Andrev fra tidlig barndom til pubertet, og det er mye å kjenne seg igjen i, også for oss med andre barndommer som har hatt andre formater enn 7 fedre på like mange år. En herlig lesestund, en oppvekstroman man ikke glemmer, en imponerende løsning på hvordan formidle noe så vanskelig som trøblete oppvekst.

Hvaler, juli 2024.  

Westø er en av Finnlands mest kjente forfattere, og har skrevet mye bra før.

Denne boken er en kjærlighetshistorie med et meget tydelig bakteppe av krig. 

De to hovedpersonene er hhv. Forfatteren Henry, og skuespilleren Molly.

Vi følger dem fra høsten 1940 og utbruddet av den ca. 100 dager lange Vinterkrigen, og gjennom «ventetiden» på neste krig, «fortsettelseskrigen» – som nettopp tittelen Skumring 1941 indikere. Romanen er forankret i Helsingfors, og et persongalleri rundt Henry og Molly.

Romanens styrker er den beskrivelse av krigen gru, og hvordan krigen påvirker de som er involverte , hva krigen gjør med dem og deres relasjoner. Kjærlightshistorien mellom Molly og Henry er heller ingen dans på roser, . Han skriver godt, kanskje litt langt dog, og forholdet deres utfordres gjennom romanen, men jeg trives med ham likevel. Boka er også en kommentar til  krigen i Ukraina – v i blir minnet om  alle krigers felles umenneskelighet.  

Brønnøya juni 2024 

Nok en bok fra de nordsvenske skoger, nok en formidabel fortelling av Mikael Niemi.

Denne gangen en  konsentrert historie om livet rett  før fagforeningen, men dog påvirkning av gryende sosialisme og klassekamp, kampen om tilværelsen for husmenn, de som bare hadde et torp, alle de som ble grovt utnyttet som underbetalte løsarbeidere. Men også en bok om familier som ender i splittelse og kampmodus mot hverandre, som en del av kampen om tilværelsen. 

Niemi følger en familie gjennom forrige århundre, men med lupen veldig godt festet  på en liten husmannstue  nord i Sverige. Det er et tydelig persongalleri han serverer oss , gode og slemme, fattige og rike, sleske og ærlige. 

Jeg ser godt for meg hvilken fantastiske film dette kan bli, da han er svært god til å gi oss tydelige bilder, og dramatiske hendelser som er vanskelig å glemme.

 Jeg er ikke så glad i tidshopp i handlingen, med egen kapitler som er årstsallsfestet, men forstår jo hensikten med tilbakeblikk og frempek,  og til slutt faller jo brikkene på plass, nettopp fordi boka spenner over lang tid. 

En lang og god lesestund, hadde jeg drevet med terningkast ville det ikke blitt seks, men kanskje  en god femmer?

Oslo, Mai 2024