Claus Leser

Tor Nørretrandes er vitenskapshistoriker , journalist, og etterhvert professor. Jeg glemmer aldri hans bok «Merk Verden «, som åpnet helt ny forståelse av deler av vitenskapsteorien for meg. Høres litt jålete ut, men for en som dormet seg gjennom videregående er dette sant. Jeg har lenge lurt på hvor det ble av Nørretranders, nå vet jeg det, og jeg startet med denne boka fra 2005 som handler om at mennesket faktisk ikke bare er egennyttig, men er generøst. Homo generosus, ikke homo økonomicus , sier Nørretranders og har støttende litteratur.  

Kort sammenfattet  er bokas konklusjon omtrent som  Hermann Hesses sitat : Alles was Männer machen , machen sie Frauen wegen. 

Nørretrander tese er at vi strekker oss for  å tiltrekkes av det annet kjønn, det er  dette som driver det meste:  kunst, vitenskap og alt annet bra.  Han bruker mange ord, sitater og spenstige tankesprang for å få frem dette budskapet, men det er underholdende, og tankevekkende.  Darwin får stor oppmerksomhet, som fortjent, særlig boka om seksuell  seleksjon.

Jeg tror jeg har en litt smal og nerdete trang som får meg  å sette pris på slike bøker. Ergo er den vond å anbefale generelt , men jeg likte den godt . Det var hyggelig å erfare at Nørretrandes er still going strong, og ikke bare laget mesterverket «Merk verden», men også har  skrevet mer som fenget meg. Bare littegrann nysgjerrig….nei vel.

Oslo og omegn , i høstmørket 2024

Not “same shit, new wrapping,” men helt nytt innhold med godt gammelt Lars SC format på språket. Et helt nytt scenario, en dystopi, i en «bydel» som ikke finnes på Frogner. 

Omagio er en mørk  og ironisk historie, om forfengelighet, diktatur, svik og despotisme. Vår mann, ikke helt gode mann, kan vi si, Ion Pauker, tar konsekvent de opportune valg, og ender som forvalter av despotens kanselli, Omagio.  Som gammel fan av Lars SC ble jeg  glad over bokas vitalitet både som en historie, og i de små sprell med typisk anslag: «Stahet  er lik vilje som er har gått seg vill», «Unntak er en regels sykdom», og slagordet: «Nesten alle skal med».  Noe mellom Orwell og Margareth Atwood, men befriende kort bok som slutter når den skal, altså der man godt kunne lest litt til.  Anbefales. Heia Lars, du kan snu deg rundt og overraske ! 

Oslo med omland, senhøst 2024.11.18

Jeg begynte på boken tidlig i sommer, men ble irritert over de første 30 siden, den var litt for «flink»…og raste ned fra pallen, og havnet på en rasteplass.

Men kan man si det, for flink?, egentlig ikke. Jeg tror heller at jeg var i et lune der jeg ikke var klar for å ta imot teksten.  

Slikt skjer, da godt at noen andre leste boken og gav meg et kikk bak, kanskje gi den en ny sjanse?

Jeg har derfor leste den nylig, det meste av boken før den ble offisielt hyllet for sine kvaliteter ved å vinne Nordisk Råds Litteraturpris 2024. Gratulerer!

Boken er en varsom og meget velskrevet tekst om faren til Niels Fredrik Dahl, og hans far Dommeren, og mor Ellen, et slags kammerspill over 60 år.

En uvanlig oppvekstfortelling om en rystende ensom oppvekst, rystende magre relasjoner, og manglede nærhet med de nærmeste. En poetisk og øm historie, der mye av teksten forsøker å beskrive «den hvite sorgen»: Det som ikke var, det som burde vært der, det som ble savnet, det som er meget vanskelig å skildre med ord. Jeg ble dratt inn i historien denne gangen, jeg var klar for denne teksten, og synes det er en  meget velfortjent pris. Jeg unner alle denne goder lesestund, og får lyst til å lese mer av Niels Fredrik Dahl, hans «På vei til en venn» har jeg også vage, gode, minner fra. Kanskje «Herre (Roman 2009)?

Oslo/Hvaler oktober 2024 

Et friskt nytt  pust – for meg, men Kyrre er ikke helt fersk, han skrev i 2016: «Forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» som ble nominert til Brageprisen, og han debuterte sent på nittitallet.  

I årets bok er jeg-personen Linda, som blir bedradd av Svein og boka er ganske detaljert beskrivelse av Lindas opplevelse av dette bedraget, og mannen som går fra henne. 

Det som skiller dette fra mye annen samtidslitteratur er det varierte språket. Man blir godt kjent med Linda og  hele bygda for å si det sånn. Hva gjør at jeg bare er litt begeistret ? Kanskje jeg blir litt lei av Linda, kort og godt. Men det kan jo ha med meg å gjøre. Nettopp, jeg ble litt lei av Linda, men er likevel nysgjerrig på forfatteren, for han skriver godt. Jeg må sjekke ut Karthago!

Oslo, oktober 2024 

Dette er en klok  bok, der en kunnskapsrik litteraturviter, forfatter og oversetter har samtaler med ledende «stemmer» i verden i dag. Boka gjør den ufordøyelige, sammensatte og kompliserte kunnskaps-sunamien som skyller over oss – litt mer begripelig. Boka er gode samtaler med  viktige stemmer i verden i dag, inklusive Dag O Hessen og Anne Sverdrup Thygeson fra Norge. Totalt 18 personer i samtale med Andres  Dunker. 

Det at det er 18 stemmer innebærer at ikke alle snakker om alt, men at det kommer frem perspektiver fra ulike kanter, og det gjør at teksten levende og lettere å absorbere. Anders Dunker har også en betydelig stemme, det er reelle dialoger,  og ikke eksperter som svarer på spørsmål fra en mer eller mindre underlegen utspørrer.  Boka har gitt meg innsikter både om viktige miljø / klima fakta, men også gitt meg gleden av å bli mer kjent med navn som har flakset forbi i media, eller som jeg har kjent som forfattere , f.eks., Amitav Gosh. 

En viktig bok, en bok å kunne gå tilbake til, til å lese et kapittel man fikk en dragning mot. 

En viss nysgjerrighet mot å ønske å forstå hva vi er oppe i med klima og miljø må være tilstede. 

Oslo, september 2024 

En artig ide, ikke dårlig gjennomført, men likevel kanskje ikke helt vellykket.

Vi følger en gruppe mennesker som vil lære å skrive på forfatterkurs, og kurslederen er.. Nicolay Houm. Det er mange gode setninger, og underfundige tekster dukker opp, men for meg mangler det lille ekstra som ville løfte dette til å bli anbefalelsverdig. Jeg driver ikke med terninger, men om jeg ville bli tvunget til det så ville det nok blitt 4. 

Oslo, sensommer 2024 . 

Murakami er en spesiell forfatter, som jeg tror mange liker, mens andre igjen kanskje ikke får så mye ut av hans forfatterskap. Jeg har Murakami- gener. Jeg suger til meg hans pregnante og stillferdige tekst, undrer meg over hva han forsøker å si, og blir nysgjerrig på hva som vil skje på neste side. Disse 500 siden er en kjærlighetshistorie; jeg personen er 17 år, jenta er 16 år, og de «bygger» et felles mentalt univers, før hun blir «borte». Vi følger jeg personen videre i livet, han leter etter henne hele tiden, for  han klarer ikke å glemme sin ungdommelige forelskelse. Han beveger seg i ulike virkeligheter, som jeg oppfatter som ulike mentale rom, ergo som mentale verdener, mens Murakami beskriver disse universene som «virkelige». 

 Jeg veksler mellom fascinasjon og humring, og legger merke til at handlingen lever i meg i mange dager etterpå. Det må jo være et viktig kriterium for en god bok. Murakamis tekster må leses ord for ord, å skumme duger ikke, fordi det plutselig dukker opp små perler av noe formuleringer.  Det er en bok som utfordrer vår bevissthet, hva det vil si å være menneske, hva er bevissthet, hva er tid?  Hvilke murer eller sperringer har vi i vår bevissthet? Er det noe som vi fortrenger eller ønsker å beskytte, eller som vi ikke helt kan håndtere i det praktiske livet, som gjør at vi trenger flere imaginære rom? Livet forgår i vår egen bevissthet. 

Murakami skriver nettopp om en slik dobbel virkelighet . Og dette fenger meg. Jeg er i en dialog med fortelleren, uten nødvendigvis å klare å begripe helt hva han forsøker å si.  Men at vi har flere bevissthetsnivåer, tror jeg han har helt rett i. En herlig bok!

Brønnøya sommeren 2024

En av sommerens beste leseropplevelser. Andrev Walden,(f.1976) debuterte med denne boka, han er allerede prisbelønnet journalist, og boka  er den mest solgte roman i Sverige i 2023.  Romanens handler om jeg-personene Andrev, som har hatt 7 fedre på like mange år.

Forfatteren forteller oss at dette utrolig nok stort sett er sant, og denne raden av mer eller mindre udugelige menn får sine pass påskrevet. Egentlig er det jo en tragisk barndom, full  av overgrep og omsorgssvikt, der selvmedlidenhet forventes. Men, nei, ikke et snev at dette, kun er  rad av observasjoner og varme fortellinger, som fenger hele veien . Nettopp fordi det ikke er hylende morsomt, men likevel svært vittig og sprellende språk forblir historien troverdig, og vi drives fremover i boka.  Vi følger Andrev fra tidlig barndom til pubertet, og det er mye å kjenne seg igjen i, også for oss med andre barndommer som har hatt andre formater enn 7 fedre på like mange år. En herlig lesestund, en oppvekstroman man ikke glemmer, en imponerende løsning på hvordan formidle noe så vanskelig som trøblete oppvekst.

Hvaler, juli 2024.  

Westø er en av Finnlands mest kjente forfattere, og har skrevet mye bra før.

Denne boken er en kjærlighetshistorie med et meget tydelig bakteppe av krig. 

De to hovedpersonene er hhv. Forfatteren Henry, og skuespilleren Molly.

Vi følger dem fra høsten 1940 og utbruddet av den ca. 100 dager lange Vinterkrigen, og gjennom «ventetiden» på neste krig, «fortsettelseskrigen» – som nettopp tittelen Skumring 1941 indikere. Romanen er forankret i Helsingfors, og et persongalleri rundt Henry og Molly.

Romanens styrker er den beskrivelse av krigen gru, og hvordan krigen påvirker de som er involverte , hva krigen gjør med dem og deres relasjoner. Kjærlightshistorien mellom Molly og Henry er heller ingen dans på roser, . Han skriver godt, kanskje litt langt dog, og forholdet deres utfordres gjennom romanen, men jeg trives med ham likevel. Boka er også en kommentar til  krigen i Ukraina – v i blir minnet om  alle krigers felles umenneskelighet.  

Brønnøya juni 2024 

Nok en bok fra de nordsvenske skoger, nok en formidabel fortelling av Mikael Niemi.

Denne gangen en  konsentrert historie om livet rett  før fagforeningen, men dog påvirkning av gryende sosialisme og klassekamp, kampen om tilværelsen for husmenn, de som bare hadde et torp, alle de som ble grovt utnyttet som underbetalte løsarbeidere. Men også en bok om familier som ender i splittelse og kampmodus mot hverandre, som en del av kampen om tilværelsen. 

Niemi følger en familie gjennom forrige århundre, men med lupen veldig godt festet  på en liten husmannstue  nord i Sverige. Det er et tydelig persongalleri han serverer oss , gode og slemme, fattige og rike, sleske og ærlige. 

Jeg ser godt for meg hvilken fantastiske film dette kan bli, da han er svært god til å gi oss tydelige bilder, og dramatiske hendelser som er vanskelig å glemme.

 Jeg er ikke så glad i tidshopp i handlingen, med egen kapitler som er årstsallsfestet, men forstår jo hensikten med tilbakeblikk og frempek,  og til slutt faller jo brikkene på plass, nettopp fordi boka spenner over lang tid. 

En lang og god lesestund, hadde jeg drevet med terningkast ville det ikke blitt seks, men kanskje  en god femmer?

Oslo, Mai 2024 

En internasjonal bestselger – er det er kvalitetstegn ? Tja,  men ikke alltid for meg. Men til tross for at denne boken ofte irriterer meg med sine imperative konklusjoner, og utallige anekdoter som alltid ender opp med enkle løsninger, og slik ligner de aller, aller fleste amerikanske selvhjelpsbøker  – det finnes kun en løsning på alle problemer ! PUSTEN – så har jo boken et artig tema som nok de fleste tenker går helt av seg selv. Neida, det er ikke irrelevant hvordan vi puster. Boka gir et unikt innblikk i  alt somm har med pust å gjøre, du hadde aldri trodd av bihulene var noe annet enn et sted det produseres snørr?

Jeg leste ganske samvittightesfullt ca 200 siden, så ble det for mye for meg. Men jeg har lært hvis ille det  er å puste gjennom munnen –  så slutt med det. Det er heller ikke tvil om at man ved bevisstgjøre pusten kan oppnå ro i kroppen , gjerne kombinert med yoga . Men sorry, jeg falt ikke for denne måten å fremstille dette på, men boka har myriader av fakta om pusten du ellers ikke hadde kjent til . 

Oslo april 24 

Joda, umiskjennelig Lars Saaby. Underfundig liten bok som nok en gang rører. Herr Knapp har levd et litt knapt liv, og knappheten er nå i ferd med å ta ham igjen. Dette er en morsom og melankolsk beretning om ensomhet og aldring, med korona-tiden som bakteppe. 

Jeg gleder meg fremdeles over LSC sin helt personlige stil. Denne gangen nok en sorg-muntert kort bok (141 sider) ,  med nok av pussige ordspill og hendelse til å leve opptil hans vanlige  litterære sti –  en god lesestund.  

Oslo , mars 24.

En bok skrevet  for hundre år siden, nå nydelig oversatt til norsk, skrevet av en tysk jøde, handler om en reise med tog rundt til byer  i Polen. Svært mye skryt av  flere anmeldere fikk meg nok en gang på kroken. Etter178 sider av 334 penser jeg boken forsiktig inn på et sidespor, og forlater den. 

Döblin reiser rundt og forteller om alt han ser og alt han tenker, fra fasong på hoder til forfalne hus, med  hovedvekt på å se etter ulike jødiske miljøer og deres innbyrdes forhold, ispedd aktuell europeisk kultur og historie. Desverre mangler jeg  dyp kunnskap om både Polens historie og de ulike jødiske undergruppene, men de 178 siden har gitt meg et tankevekkende tidsbilde. I et meget givende etterord blir boka oppsummert , « Jødenes skjebne er prismet på jødens ferd fra by til by…». Men boka er så springende og kaotisk at jeg blir motorisk urolig, vrir meg og stønner dempet, MÅ jeg dette?.. neppe.

Du skal være advart mot denne boka, men  litt artig var det også. Konklusjonen er at livet er for kort til hele boka.  

Oslo / Brønnøya Pre-påsketide mars 2024

Høy kilopris, men verdt hvert ord. En bok som oppfører seg som en god vin: Fra første sekund merker man kvaliteten, rikdommen, fylden, og en forbannet lang ettersmak.  Et kammerspill mellom en aldrende pianist og en yngre pen dame i et lidenskapsløst ekteskap. Historien en ikke ny, eldre mann forelsker seg i yngre dame, hun gjør ikke det, men tillater en utvikling. Nydelig historie med mye mellom linjene, alt dette som skjer i møter mellom oss, som setter i gang prosesser vi ikke hadde kunne forestille oss. Hva slike møter gjør med oss, i dette tilfellet å bli å tilbedt som en gudinne?  De snakker ulike språk, de må ta i bruk det  for begge litt begrensede og fremmede engelske språket. De har asymmetriske emosjoner og alder, men likevel oppstår noe i forholdet, som endrer henne. Kryptisk, nei, bare deilig  å kose seg  seg med så godt plasserte bokstaver på hver eneste side. Coetzee fikk Nobelprisen for 20 år siden, og jeg er glad han fortsatt leverer. «Polakken» etterlater en post-litterær bedrøvelse. Får lyst til å tusle ned til bøkene hans, de som gjorde inntrykk den gang, kanskje de kan gjøre det igjen. 

Brønnøya, mars 2024